Spor av Gud

Hva er grunnen til at selv de som mener livet er meningsløst, likevel stort sett ikke lever i tråd med dette? Kan det være at vi har en fornemmelse av mening og håp, som gjør at det det er svært få mennesker som konsekvent lever som livet er meningsløst. Vi kan også ane spor av Gud omkring i tilværelsen, spor som samlet sett blir ganske sterke.

Det første sporet er at verden har en begynnelse (Big bang) og at livet eksisterer. Nå er det kjent, via generell relativitetsteori, at rom, tid og masse startet å eksistere samtidig. Siden ingenting kan bli til av ingenting, virker det rimelig at det må ha vært en årsak utenom disse, som satte verden i gang. Det må stå noe eller noen bak denne verden -lenke.

Det andre sporet er hvor fininnstilt verden er. Om én av mange fysiske konstanter, bare var ørlite grann annerledes, så ville ingenting av dette ha eksistert. Det neste er at i alt som lever, gjør det fordi de er proppfulle av flere lag med kodet informasjon (kvantefysikk - lenke).

Endelig framtrer naturen som regelmessig, styrt av lovmessige sammenhenger. Dette er vi vant til, men det er i seg selv ingen grunn til at det skulle være slik. Uten Gud ville dette være uforklarlig, og vi ville ikke forvente noe av dette. Men når Gud finnes, gir det oss grunnlag for å tro at våre erkjennelses-messige (kognitive) evner fungerer, for han har gjort oss i stand til å få konkret viten -lenke.

Selv de som har lite grunnlag for å tro på sine rasjonelle evner, fortsetter å bruke dem. De kan gjøre det på bedre måter, enn dem som har et solid grunnlag for det. Men grunnlaget for om en har rettt eller ikke, må være det mest tungtveiende.

Folk fortsetter uansett å snakke og forvente ting, på induktivt vis. Folk stoler på sine sanser, selv om de tror at f.eks. skjønnhet bare er tilfeldige mønstre, produsert av kolliderende atomer, og egne reaksjoner i møte med dem bare er et slags psykologisk utseende av kjølig lys (fosforescens), utløste ved atferden til egne gener.

Det er vanskelig å ha en dyp glede av f.eks. musikk og skjønnhet, hvis en mener at deres opplevde betydning kun er en illusjon, og at du liker fremtredenen bare fordi nervesystemet ditt på irrasjonelt vis, -uten noen fri vilje, er laget slik at du liker det. (C.S. Lewis)

Selv om et sekulært syn på verden er mulig, får ikke nevnte spor like god mening ved ateisme, som ved Gudstro. Teorien om at det finnes en Gud som skapte verden, forklarer fakta vi møter, bedre enn hva ateisme gjør. Når de som argumenterer mot Guds eksistens, ikke nøler med å ta i bruk induksjon, språk og rasjonelle evner, fenomener som harmonerer bedre med et univers skapt av Gud, stjeler de i virkeligheten fra Gud det som tilhører Ham, for å benytte det mot ham.

Selv om gudstro ikke kan bevises, så er den en grunnleggende, uavvendelig tro. Vi erkjenner hva som ligger i den ut fra hva vi opplever av skaperverket (Rom 1,19-20). Det er grunnen til at folk flest ikke lever konsekvent meningsløst: Det dreier seg mest om naturalistiske filosofer, som forsøker å demonstrere sin filosofi, ved uvilje mot mening, håp og hensikt i tilværelsen.